Korporativisme og det norske systemet

Korporativisme er et gammelt begrep, og man ser det ikke ofte på trykk med mindre man har studert emner som statsvitenskap eller sosialvitenskap. Begrepet brukes gjerne når man omtaler måten arbeidslivet i Norge er regulert på.

De historiske røttene til korporativisme

Begrepet har en lang historie og henviser til tanken om samfunnet som et levende vesen. Ser man på forsiden til Hobbes bok, Leviathan, som handler om statdownloadsstyre, finner man et bilde av denne ideen. Ordet i seg selv slekter på det latinske ordet ‘Corpus’, som direkte oversatt betyr ‘kropp’.

Begrepet er blitt brukt til å beskrive måten samfunn i høymiddelalderen organiserte seg, med laug- og stender-forsamlinger, men begrepet ble fornyet da de Italienske fascistene begynte å bruke ordet om hvordan de ønsket å organisere samfunnet. Hensikten med systemet var å skape stabilitet og ro i arbeidslivet, for å unngå streik, uroligheter og fattigdom, og å sikre alle parter en avtale som de kunne klare seg med. Begrepet er på grunn av sin historiske bruk, noe belastet, selv om det er en god beskrivelse av en tankegang, som ikke trenger å være mer politisk ladet, enn at man har som mål å skape fred og en relativ harmoni i et samfunn.

Omtrent på samme tid, hadde man de samme problemene i Norge som i Italia. Mange arbeidsfolk var fattige, det ble streiket ofte, og konfrontasjoner mellom eiere og arbeidere førte til større og større konflikter. Derfor valgte man å kopiere den italienske modellen.

I praksis betyr dette at den norske staten koordinerer det den gjør med forskjellige interesseorganisasjoner som representerer, eller påstår at de representerer deler av folkeviljen. Et av de viktigste utslagene av dette er reguleringen av forhold i arbeidslivet, hvor arbeidsgiverorganisasjoner som NHO står ovenfor arbeidstakerorganisasjoner, som LO. På denne måten unngår man vanligvis både fattigdom og streik, men også at arbeidsgiverne ikke mister sin eiendom etter en revolusjon.