De tre partene i det norske arbeidslivet

Partene i arbeidslivet er et begrep som beskriver fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner. Siden disse organisasjonen står så sterkt i Norge, og fordi de har mange medlemmer er de også meget representative institusjoner. De snakker på vegne av veldig mange.

Det norske arbeidslivet er regulert av tariffavtaler. Dette er en avtale som binder partene i arbeidslivet til visse grunnleggende forpliktelser ovenfor hverandre, noe som skaper et velfungerende samfunn, og et godt samarbeid mellom dem som ansetter og de som er ansatte.

Palu4shiy_directorrtene:

  • Arbeidstakerne og fagforeningene

I Norge finnes det flere store organisasjoner som representerer mange arbeidstakere. Den st
ørste av disse er LO. Det finnes også flere små organisasjoner. Noen mislikte at LO hadde nære politiske bånd til Det Norske Arbeiderpartiet, mens andre mente at deres særinteresser ikke ble godt nok representert av LO. Blant de større av de små organisasjonene finner vi Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, eller YS, samt Unio og Akademikerne.

  • Arbeidsgiverne og deres organisasjoner

Arbeidsgiverne i Norge er også representert av flere forskjellige organisasjoner, men den største og viktigste er Næringslivets hovedorganisasjon, eller NHO. En annen viktig arbeidsgiver er Kommunenes Sentralforbund, eller KS. Andre viktige aktører på arbeidsgiversiden er; Virke, som holder seg til virksomhet relatert til handel og service, og Finans Norge som organiserer deler av finanssektoren. Det finnes også mange andre små organisasjoner som Norges Rederiforbund eller Private Barnehagers Landsforbund.

  • Staten som megler og regulator

Statens rolle har som regel vært å lage grunnleggende lover om hvordan de to andre partene skal omgås hverandre. Dette har på avstand skjedd gjennom de lovene som Stortinget har vedtatt vedrørende arbeidsliv, og gjennom skapelsen av mer aktive institusjoner som Arbeidsretten og Riksmeglingsmannen. Lovene for arbeidsliv er hovedsakelig alltid gyldige for alle parter, mens den aktive innblandingen fra Statens side, begrenser seg til at staten mekler når partene ikke blir enige på egen hånd.